Modige meg

Den første uka jeg bodde hos min nye familie hadde jeg mer enn nok med å finne ut av alle rommene og tingene og de nye menneskene. Etter hvert inntok jeg balkongen og etter en ukes tid skulle jeg få gå ut i den store vide verden.

Etter å ha fått på min røde kattesele var trappen neste steg. Oh boy! Så skummelt det var! Det beste var rett og slett at menneskene bar meg opp og ned. Men NÅ er trappa ikke skummel i det hele tatt! Faktisk så digger jeg å være her og jeg løper både opp og ned selv heeelt uten bærehjelp fra menneskene mine. Forresten så har jeg hørt at når jeg blir stor nok så skal jeg få egen dør! Wow! Her gjelder det å spise mye - er det snart middag å få, sa du?