Rare greier gitt å bo sånn litt høyt oppe, men det har sine fordeler også - særlig når skjæreungene flyr forbi og må hvile seg litt på nabobalkongen. Da sitter vi og ser på hverandre, skjæreungen og jeg, skjæreungen sitter og vipper ustødig på balkongkassen, mens jeg troner trygt på bordet mitt. Jeg later som jeg ikke ser menneskene mine loker rundt, de er fortsatt litt usikre på om de tør å la tøffe meg være her ute på balkongen alene i noen små sekunder mens de er inne og fyller kaffekoppen eller henter avisen sin. Mennesker er jammen rare, men litt søte også. Det er jo fint at de passer på meg, for jeg er jo LITEN ennå (selv om jeg vokser meg større og sterkere for hver dag som går).
De nye menneskene mine har plantet masse blomster og krydder og sånt som lukter. Det er bra for da kommer det insekter på besøk, det er digg å se på alle insektene før jeg bestemmer meg for om jeg skal jakte på de. Noen ganger glefser jeg i meg et lite insekt eller to, men de aller beste er myhankene jeg fanger i trappeoppgangen, de er SCHWÆRE og smaker skikkelig godt! Raaaap!
- Og JA, jeg har fast plass her oppå balkongbordet. Den plassen har jeg arvet etter Goransj, den forrige pusen som bodde her. Han pleide visst også å sitte her og speide og snuse på verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar